facebook_pixel

Tema

Publisert den 25. august 2017 | av Ole Kristian Bakkene

0

En hyllest til alle oss middelmådige

De fleste av oss vinner aldri, men likevel stiller vi opp. Vi er vinnerne uten medalje og pokal.

Tekst: Ole Kristian Bakkene Foto: EF Sportsfoto

Lørdag var jeg i Fredrikstad for å være med på mitt andre triatlon. Det starta med et kaos av en svømmeetappe hvor det ble mer kaving enn svømming etter hopping fra byferga.

Deretter en sykkeletappe med seige bein og motvind hvor jeg «endelig» fikk lære meg hvordan det er å ligge lavest mulig bak styret. Så en løpetur som skulle vært en gåtur som istedenfor endte med trossing av et løpeforbud. I mål, hengende over knærne. En 40-åring som hadde tatt seg helt ut på noe han ikke kan.

Les også:

Vi skal samme vei!

Med minst en fot i grava

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Nei. En helt nydelig dag hvor alle følelsene inni meg kom fram. Fra de dypeste:

– Hva i alle dager er det du holder på med, Ole Kristian?

Til de gladeste:

– Hvorfor starta du ikke med dette da du var 16 istedenfor 35? Dette er jo helt sinnsykt fantastisk nydelig!

Jeg gråt litt for meg selv da jeg kom i mål, som jeg alltid gjør. Jeg tror ikke folk merket det på meg, men jeg blir alltid stolt og glad når jeg klarer å fullføre. Det skal bety litt. Hvis ikke har du ikke kjørt hardt nok, mener jeg.

Det var da jeg løp ut med sykkelen at jeg endelig fikk tid til å tenke litt. Før det ble det bare basisbehov. Puste, svømme, puste, sykle.

Hvorfor er vi med på dette? Vi middelmådige idrettsutøvere. Alle vi som fyller opp resultatlistene, og som aldri er i nærheten av å vinne noe som helst, men som stiller opp fordi vi synes det er gøy. For oss selv, eller for en god sak vi ønsker å gi litt mer oppmerksomhet?

Det er ikke alltid like enkelt for oss alle.

Les også:

Skal vi ikke hilse på hverandre?

Jeg står fram: Jeg har aldri punktert

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

For hvis vi skal være helt ærlige så er det mange av oss som sliter med eller annet. Om det er kroppen som har begynt å svikte eller om psyken har fått en knekk og vi trenger hjelp til å komme oss opp igjen. Eller vi rett og slett ikke er i form, og blir påmeldt et triatlon på en fest i desember. Som en litt hårete utfordring.

Da handler det ikke om å vinne. Det handler ikke om å være best. Det handler om noe helt annet. Noe som faktisk er mye viktigere for oss alle.

Å lykkes.

Sette oss et mål, og deretter gjennomføre uansett hva som kreves underveis. Med våre nærmeste på sidelinja eller ivrige på telefonen etterpå.

Med en high five fra sidemannen, og en gratulasjon fra venner og bekjente vi ikke har hørt fra på lenge.

Følelsen av at det vi har gjort betyr noe. For oss selv. For de rundt oss. For livene våre.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Så, denne hyllesten går ut til oss som fyller resultatlistene, og som aldri har andre ambisjoner enn å være med, kjempe mot oss selv (og kanskje naboen), oppleve stemningen, og deretter fullføre et løp, ritt, renn eller triatlon.

En hyllest til oss som tar oss tid til en prat, til tross for at startnervene ligger tjukt utenpå. Det er mye viktigere å være sosial enn å forberede seg som en eliteutøver.

En hyllest til oss som er resultatlisteheltene som fortsetter å være med tross nedgangstider og færre på startlistene. Det er tross alt sånne som oss som alle arrangører i landet trenger. Sånne helter som kommer tilbake år etter år, og hjelper til med å bygge opp Fredrikstad Triatlon, Birkebeinerrittet og alle andre løp, ritt, renn og triatlon.

Det er vi som er heltene!


Om forfatteren

Ole Kristian Bakkene bedriver treningsinspirasjon for folk i 40-årskrisa. På lavt nivå. Han opptrer stadig vekk på bloggen midtlivskriseilycra.com.



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Instagram

  • Arkiv


Share This