facebook_pixel

Race

Publisert den 11. august 2017 | av Redaksjonen

0

Seier og løyperekord i Norseman

Etter 9 timer og 52 minutter går jeg i mål. Jubelropene tar supporten seg av. Jeg ligger halvt bevisst på steinhellene, lykkeligere enn noen gang.

Av: Lars Christian Drivdal Vold og Mari Drivdal Vold

Hva jager jeg etter under Norseman? Å nå Gaustatoppen med nok energi til å kunne spise vaffel, tulle med fotografene, få en fin tur med gode kompiser og å stå med hendene i korsryggen og skue utover flotte omgivelser? Nei. Jeg vil svime over målstreken med vissheten om at det var dette jeg var god for.

Vissheten om at jeg ikke kunne gjort det bedre med de forutsetningene jeg har. Det ligger utallige timer med forberedelser, prøving og feiling bak en slik visshet. Men desto lenger og mer kronglete ferden har vært, desto sterkere blir følelsene når jeg når målet. Og som folk flest lokkes jeg selvfølgelig også av heder, oppmerksomhet og følelsen av å være uovervinnelig. Jeg er tross alt ganske primitiv.

Det er flere år siden jeg datt over en målstrek overbevist om at jeg fikk ut potensialet. Det er så mye som skal klaffe! Sist gang jeg fikk vist potensialet mitt vant jeg ikke Norseman, jeg kom på tredje plass. Men jeg var strålende fornøyd. Fremdeles sulten på seier, men vel vitende om at for det trengs det mer tid og trening. I fjor kom jeg også på tredjeplass, men da var opplevelsen en annen. Det var den største skuffelsen jeg har opplevd i idrettssammenheng. Ikke først og fremst fordi jeg var misfornøyd med plasseringen, men fordi fall og skade på sykkeletappen gjorde at jeg ikke fikk ut alt jeg var god for.

I fjor avsluttet jeg mine muligheter for et godt løp i en grøft i Tessungdalen, som så mange har gjort før meg. Den bratteste bakken i Norsemanløypa kan alltid by på tåke og regnvær, noe som gjør vinterens nye hull i asfalten til ekstra spennende overraskelser.

Jeg har tre mål i år: Jeg skal ikke teste egne turnferdigheter nedover Tessungdalen, jeg skal ikke på dotur i grøfta og jeg skal vinne Norseman. Våpen: omhyggelig justerte gir, imodium og spesielt selektert supportteam.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Mål i sikter: Endelig kontakt med Gaustatoppen. Foto: José Luis Hourcade

I supportbilen i år har jeg en gjeng som har vist unik handlekraft, serviceinstilling, pragmatisme og humoristisk sans.

Kristian Horne skaffet seg livsmedlemskap i supportteamet to år tidligere. Etter at jeg hadde hatt en tur i grøfta for å ”mate endene”, tok han velvillig imot en svamp han trodde jeg hadde tørket meg med. Det finnes ikke mer trofast support enn de som vil dele raflesvamp med deg. Han er også min mest trofaste treningsmakker.

Christian Nilsson, servicesvensken, skaffet seg livstidsmedlemskap i supportteamet i fjor da jeg meldte om defekt sykkelkjede og han hadde skiftet det under to minutter senere. Har stålkontoll på sykkel og ernæring. Tidligere aktiv triatlet som har vært i verdenstoppen i skiftesonene.

Mari, også kalt sukkerklump, honningpai og hespetre, avhengig av dag og tidspunkt, er med gjennom kjønnskvotering. Supporter på sjuende året. Kan flashe hvis ting går trått. Fikk en ring på Gaustatoppen i 2013 for lang og tro supporttjeneste. Det var tredje gangen hun var support for meg på Norseman, så det året tenkte jeg det var på sin plass å fri halvt i svime da jeg nådde toppen. Kanskje ikke så overraskende at det første svaret jeg fikk var: Kødder du?!

Noen minutter senere fikk jeg heldigvis et ja.

Kvelden før går rolig for seg ved buffeten. Kunsten er å vite hvor mye chili con carne jeg kan spise uten at det vil få konsekvenser dagen etter. Vi får selskap at Rafletutolini (a.k.a. Jacob Jacobsen) og sønnen Julian (11). Dette er alltid årets drøyeste middag og vi rusler til rommet etter å ha ledd oss slitne og fått Julian til å love at han ikke skal fortelle moren sin om noe av det han har hørt den kvelden.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Red. anm: Vi våger ikke å spørre om hva som foregår her … Foto: Kristian Horne

På rommet setter vi prikken over i’en, nærmere bestemt borrelåsen over rumpa. For at startnummeret ikke skal blafre på sykkeletappen, fester vi borrelåser på startnummeret og drakta. Jeg står fremoverbøyd i en imaginær tempoposisjon mens Mari fester borrelåsen på drakten og servicesvensken holder startnummeret.

Kristian braser inn på rommet. Jeg gir et fårete glis og skjønner akkurat at det ser ut som jeg blir rektalisert før han har fått fisket frem kameraet og fyrt av tyve bilder. I år har jeg tenkt på alle detaljer. Jeg har til og med snudd døgnet slik at jeg er trøtt klokka 20 og våkner av meg selv klokka 4.

Eidfjords torneroseslott på brygga, Norsemans ambassade, begynner å bli som et andre hjem for meg. Ved frokost spilles mine egne game on-sanger over høyttalerne. Invincible, Don’t stop me now, og så plutselig Despacito. Kristian vrir seg irritert i stolen. Jeg brekker meg som vanlig over havregrøten av nervøsitet. Vi går for å hente sykkel og våtdrakt. Kristian er mørk rundt øynene og nynner quiero respirar tu cuello despacito.

Lars Christian Vold er god kjent med den lange dagen, og hva det innebærer. Foto: Kristian Horne

Fergeturen er som vanlig. Jeg er dreven. Har med egen dorull og går rett i dokø. Når fergen legger fra kai står det en folkemengde og vinker oss av gårde. De kunne like gjerne vinket med hvite lommetørkler som om vi la fra kai med Titanic for aldri å komme tilbake. Det er mye følelser i sving på den kaia. Rafletutolini og Julian kom seg på fergen og er gode støttespillere når jeg klemmer ballene i våtdrakta mens jeg tar den på etter doturen. Så fikk jeg oppleve noe jeg ikke var vant med på den fergen allikevel.

Klokka 5 går startskuddet. Det er uvanlig stille og lite strømninger i det kalde vannet i år. Jeg legger meg i tet fra første svømmetak. Alt kjennes bra, jeg får godt tak på vannet, god timing mellom rotasjonen i kroppen og armtaket, og styrken og formen er på plass. Jeg legger på ryggen for å se hvordan konkurrentene mine ligger an. To stykker har hengt seg på beina mine. Jeg prøver å se hvilke startnumre de har, for å vite om jeg bør prøve å riste dem av meg eller om jeg skal la dem nyte godt av medstrømmen min. Etter å ha resonnert bestemmer jeg meg for å ikke bruke krefter på noe rykk.

Selv om svømmingen er en liten del av denne konkurransen er det viktig for meg å få en god luke til konkurrentene, som de må jobbe hardt for å tette. Etter drøye 51 minutter er jeg oppe av vannet som førstemann. Det står hundrevis av folk langs brygga og heier. Jeg får ståpels av all heiingen, kulda og at jeg er først. Mari har blitt skikkelig god på å kle av og på meg i løpet av våre ni år sammen. På under to minutter sitter jeg på sykkelen med alt tøyet jeg skal ha på resten av dagen.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Vannet var ikke så kaldt som fryktet. 14 grader ga god lunk. Foto: Kyle Meyr

Beina kjennes fantastiske, så jeg må snart jobbe med å holde igjen snarere enn å tråkke hardere. Det er en lang dag, og kreftene må disponeres riktig. Ved Vøringfossen møter jeg supportteamet mitt. Du har tre og et halvt minutt på Allan! Det regner og Mari drar fram en kroppsvarm gel fra BHen. Hva mer kan en mann ønske seg?

Jeg leder imidlertid med mye mindre enn jeg hadde håpet. Jeg pleier å få større luke til Allan Hovda under svømmingen. Han må ha tatt i et tak de siste månedene. Jeg får ny sekundering på Dyranut etter nesten fire mil med motbakke. Jeg veier en god del mer enn Allan og vet at jeg må jobbe hardt for å holde avstanden disse første milene. Avstanden er omtrent lik til Allan, men vi har dratt fra resten av feltet, deriblant to andre favoritter, Jordan Rapp og Lars Petter Stormo. Dette lover bra!

Jeg legger meg ned i tempobøyla og prøver å gjøre meg så liten som mulig i front, når farten gradvis beveger seg over 50km/t. Hver millimeter frontalareal har stor betydning for farten, så nå er aerodynamikk viktigere en kraft i tråkket. Jeg begynner å skjelve av kulde i de bratteste nedoverbakkene, og gleder meg til jeg skal begynne å sykle oppover igjen. Servicesvensken har matstasjon i hver kneik. Han har merkelig nok aldri jobbet i restaurant, men serverer dagens meny på glimrende vis. To gels i timen og 400-500 ml sportsdrikke.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Svensker er gode på service. Selv om gjesten var gnien med tipsen underveis. Foto: Kristian Horne

Omtrent halvveis, ved Geilo, er avstanden til Allan lik. Det er ikke gode nyheter. Han har syklet like fort som meg i et parti der jeg var sikker på at jeg skulle dra fra ham. Jeg bestemmer meg for å tenke på andre ting. I’m a Barbie girl in a Barbie world. Life in plastic, it’s fa... Nei, nei. Jeg prøver å fokusere på hvordan jeg disponerer min egen sykling, og det gjør jeg på en fornuftig måte med den kraften jeg har i tråkket nå. Snart øker luken litt. Til og med i motbakkene øker den!

I hver bakke står det folk og heier og sekunderer, tar bilder og filmer. Midt i en lang bakke hører jeg Groruddalen av Jan Bøhler støyer fra en bil lenger oppe. Min manager og trofaste treningsmakker Preben Øiamo hoppet rett inn i festen ved Geilo og drar i gang b­rølet når jeg sykler oppover. Videre ser jeg flere kjente ansikter som har kommet fra Oslo for å underholde. Groruddalen kommer ut av dvalen. I neste hårnålssving står et filmcrew og veiver irritert med armene. Det må være tanken på å nynne Groruddalen er den nye gralen resten av dagen som skremmer dem.

Det er en helt spesiell stemning på Norseman. De som følger meg gjør den om mulig enda mer spesiell. Alle heier på alle og man ser de samme heiende ansiktene om og om igjen. Til slutt blir jeg glad i ansikter jeg ikke kjenner. Til og med supporten, kona og faren til Allan heier og jeg vet at mitt støtteapparat heier på Allan også. Dette er noe av det som gjør Norseman til Norseman. Vi er konkurrenter, men ikke mer enn at vi ønsker hverandre, og alle andre som deltar, en best mulig gjennomføring.

Veien opp til Imingfjell er siste og bratteste stigning. 7 kilometer med en gjennomsnittlig stigning på rundt 9 %. Ledelsen har økt enda litt og jeg holder samme kraften som jeg gjorde i de første bakkene. Jeg har disponert kreftene perfekt. Snart er jeg over toppen og jeg skal begynne på samme nedstigning som sendte meg ut i grøfta for et år siden. Det er ikke lagt opp til turning her i år, men det ser ut som noen har stelt i stand en oppvisning i sauegjeting.

Kompis Mattis og kjæresten fekter sauer ut av veibanen. Jeg føler meg som Moses gjennom Rødehavet der jeg farer av gårde mellom vegger av sau. Det er tydeligvis bare én ting som gjelder for disse sauene i dag og det er asfalt under klovene. Jeg har samme interesse. Det er en kamp om asfalten. Skal jeg klare å komme meg helskinnet til skiftesonen i år, eller hviler det en forbannelse over meg og denne nedkjøringen?

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Opp skal dem, og ned skal dem. Så gjelder det å unngå turninga fra i fjor. Foto: Kyle Meyr

Jeg ankommer skiftesonen med sauebæsj oppover ryggen, men jeg er helskinnet. Ledelsen er på rundt ni minutter nå. Jeg prøver å ikke ta gleden på forskudd. Vi har et maraton foran oss og det hender magen og beina bestemmer seg for helt andre aktiviteter uten å rådføre seg med meg først. Hvis magen vil ha hekkeløp, og beina vil ha elghufs, kan ni minutter forsvinne fort. Jeg åpner i 15 km/t og det føles bra. Endelig løper beina like bra i konkurranse som de har gjort på trening!

Etter cirka 15 kilometer har Allan tatt litt innpå, men det vil ikke tette luka dersom jeg holder tempoet oppe. Jeg må allikevel jobbe hardt med hodet for å holde fokus på meg selv og ikke la meg stresse av de bak.

Fokus skifter fort når jeg løper forbi Anders, en annen god kompis. Han har med fluktstol i dag, men klærne har han glemt. Han skåler jovialt mot meg med en termokopp og jeg får et glimt av det beste av Anders før jeg løper videre. Jeg har glemt hva jeg tenkte på.

Ingen nakenhet tillatt i skiftesonen. Utenfor skiftesonen derimot! Foto: Julie Mork Aune

Rundt neste sving har tydeligvis sjalusien på fokuset rundt Anders’ nakne kropp tatt overhånd for Mattis. Alle må få være nakne hvis de vil. Han står på hendene. Kristians stemor fotograferer langs løypa og servicesvensken hjelper til med å senke telezoomlinsen når han ser det sjokkerte ansiktet på andre siden av kameraet. Jeg springer videre og lurer på om mor og svigermor vil komme over det de nettopp har sett. Som Kristian sa, det var mye pung.

Etter 25 kilometer er jeg endelig ved bakkene, eller zombie hill. Der møter jeg en hærskare av nære venner som skal løpe med meg opp. Deriblant trenerteamet mitt Lise og Mats i Robust, som har mye av æren for at jeg befinner meg her på denne tiden av dagen. Jeg gyver løs på de bratte bakkene i litt under 10 km/t. Det er deilig å bruke litt andre muskler enn på flatene.

Jeg snur meg og ser bakover, og blir rørt av hvor mange som har tatt turen hit for å løpe med meg til toppen. Den gjengen som fulgte Forrest Gump da han løp USA på tvers er ingenting i forhold til hva jeg har med meg i dag.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Sportsklubben Grei arrangerer fellestreninger i Zombie Hill hver lørdag. Det klaffet godt for Lars Christian Vold. Foto: Bent-Terje Moe

Vanligvis syns jeg broren din er kjekkere enn deg. Men i dag er du en 9,5 og han er en 9’er. Mattis på banen igjen så snart det er behov for oppmuntring. Du skulle sett hva jeg har i buksa, svarer jeg. Når sant skal sies så lurer jeg litt på det selv også. Kommentaren blir møtt med latter fra mine løpende disipler. Jeg er litt usikker på om det er av lettelse over at zombien prater, eller om jeg faktisk var morsom.

Lenger oppe møter jeg Boys on Bikes (B.O.B.). De står der hvert år i gule trøyer og har doktorgrad i heiing. Jeg reagerer positivt på eldre menn i godt humør og tempoet øker. Rundt svingen får jeg en klar beskjed fra beina om at tempoet skal være som det var og jeg savner team B.O.B.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Vaiende flagg, blæst og heiarop. Opp mot Stavsro er det rene 17. mai-stemninga. Foto: Kyle Meyr

Ved Stavsro, like før steinura der de avsluttende tyngste 4 kilometrene begynner, vrenger magen seg og alle ernæringshemmeligheter lander på asfalten foran forskrekket publikum, support og filmkameraer som sender live. Jeg står med hendene på knærne og legger merke til hvordan drakta mi lukter litt lenger ned.

Kanskje jeg ikke er en 9,5 allikevel. Jeg gir kameraet to tomler opp og tar fatt på de fire kilometerne med steinur mot toppen. Timet du det akkurat der bare for å skape spenning? Preben er svak for gode PR-stunt.

Jeg føler meg tom og begynner å bli svimmel. Løp, Lars. Løp! Du klarer å løpe her. Det er ikke synd på deg. Nå skjerper du deg! Kristian er nådeløs, men jeg er lydig. Etterlengtet død cola langes fram av Jørgen Stenbro, som også har løpt med meg fra bunnen.

Ny energi blomstrer og vi fortsetter i samme driv. Kristian skriker og jeg jamrer ynkelig for hvert pust. Det føles som at beina og overkroppen er på to forskjellige steder. Jeg sjangler mens jeg prøver å få dem til å jobbe sammen. Gange er forbudt og Kristian håndhever loven. Jeg ser bare tåke.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Bildene blir neppe en del av forbundets rekrutteringskampanje: Triatlon – en sport for alle. Men verdt det? Ja, så absolutt. Foto: Kyle Meyr

Etter 9 timer og 52 minutter går jeg i mål. Jubelropene tar supporten seg av. Jeg ligger halvt bevisst på steinhellene, lykkeligere enn noen gang. Jeg hyperventilerer. Tårene triller hos meg og flere i supportgjengen min. Det ligger mye jobb bak dette for flere av dem også. Jeg ligger der mens de jubler og klemmer hverandre.

Snart er Mari over meg. Dette har vært vårt mål siden vi var 19 år i 2010. Alt har dreid seg om dette og vi har endelig klart det. Alt har klaffet, det er dette jeg er god for.

Når mørket faller forlater vi buffeten på Gaustablikk og hele langbordet går ut for å heie på utøvere som fortsatt er i sving. Vi møter team B.O.B. på nytt og blir tatt varmt imot. Team B.O.B. har sin egen form for energidrikke og er i godt humør. Rafletutolini og Kristian morer seg over mitt stive møte med deres stortrommer, dansing og jubelrop. Jeg er en hvit mann på besøk hos masaiene.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Sambaer, masaier, trommer … Verden blir aldri den samme lenger når du har gått i mål på sub10 på Norseman! Foto: Kristian Horne

Det er enormt tilfredsstillende å få bevist noe jeg har hatt troen på lenge. Ikke at jeg hører hjemme hos masaiene, men at jeg er god for det jeg presterte på lørdag. Det var imidlertid overraskende å se hvor preget gjengen som fulgte meg til toppen var. Å ha en håndfull voksne menn som gråter av glede på dine vegne er det umulig å gjøre seg fortjent til.

Jeg avslutter med å sitere seksåringen til en annen triatlonkompis av meg. I dag var Lars heilt sikkert best i verden. Det var jeg ikke, men hele Norseman-opplegget gjorde definitivt at jeg følte meg sånn. Om jeg kan bli best i verden har jeg minst ti år på å finne ut.

Tusen takk, Intersport, Robust Prestasjonsveiledning og alle andre samarbeidspartnere, for at dere gjør jobben min så vanvittig kul.

For spesielt interesserte:

Utstyr som ble brukt under konkurransen:

Sykkel: Scott Plasma Premium Bike med Ceramic Speed komponenter.

Hjulsett: Zipp super 9 bak, Zipp 404 foran. Clincher.

Våtdrakt: 2xu Ignition

Triatlondrakt: Santini

Hjelm: Rudy Project 57

Wattmåler: Garmin Vector 2.0

Klokke/sykkelcomputer: Garmin 920

Dekk: Continental Grand Prix Time Trial, 25mm med latex slange

Løpesko: Altra One 2.5 på asfalten, Superior 3.0 i steinura.


Om forfatteren



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Siste innlegg

  • Instagram

  • Arkiv


Share This