facebook_pixel

Tema

Publisert den 19. juli 2017 | av Ole Kristian Bakkene

0

Skal vi ikke hilse på hverandre?

Bare et fåtall hilser! Spesielt landeveissyklister med supertettsittende lycra. 

Noe av det hyggeligste jeg vet om, er å hilse på andre syklister når jeg er ute på sykkeltur. Det spiller egentlig ingen rolle om det er Chris Froome på sin dyreste sykkel eller bestemor på 74 med kjerringrokken med kurv foran.

Jeg hilser, selv om det betyr at jeg kanskje mister litt fokus et par sekunder.

Som oftest hilser jeg kanskje litt mer enn alle andre, fordi jeg liker å hilse.

En gang hilste jeg på en fyr sånn at han nesten sykla i grøfta. Ikke fordi jeg ville at han skulle sykle i grøfta eller at jeg gjorde noe for at han skulle bli forstyrra, men fordi jeg ville hilse. Jeg synes det er naturlig å hilse på folk jeg møter.

Syklister bør anerkjenne hverandre med et nikk, en hånd ut fra styret, eller et vanlig:

«Hei!»

Du kan eventuelt bruke:

«Hallo»

Eller

«Heisann», som jeg ofte sier.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

To enkle regler: Vi drafter IKKE (på langdistanse i hvert fall), og vi hilser. Foto: Bent Olav Olsen

Egen erfaring: Nybegynnerne ivrigst på hilsing

En erfaring jeg har gjort meg, er at det som oftest er de som akkurat har starta med trening som er ivrigst på å hilse. De som er ute på en av sine første turer. Uten pulsbelte og klikkpedaler. Med en litt tung terrengsykkel på asfalten. Kanskje også en refleks her og der.

Men med en stor porsjon entusiasme for å være ute. Med et smil fra øre til øre.

Ja, eller sprutrød i ansiktet, med et blikk framover som kun en fersk syklist kan få. Det er vel der jeg var selv for noen år siden da jeg var sylfersk.

Nydelig syn: Fersking på tur – som hilste!

Jeg traff en av disse med det store gliset i dag. En som tydeligvis hadde brukt tid å bestemme seg for å komme seg ut. Det så verken tøft ut eller spesielt raskt ut, men det så utrolig kult ut. En fersk syklist som faktisk ønsker å komme seg ut, trene. Jeg tror ikke han hadde padd i rompa engang.

Den ferske syklisten smilte fra øre til øre og hilste som om jeg skulle være verdens beste kompis. Vi bonda litt der og da.

Så møtte jeg: Supersyklist – som ikke hilste

På den samme turen ble jeg frasykla av en ivrig supersyklst. Han hadde tydeligvis jaga på ekstra for å komme forbi meg, og ga gass da han var forbi. Mulig han lå der en stund bak meg, men jeg vet ikke. Jeg var veldig ustrukturert og fikla med flasker, gir eller den nye syreteipen. Det var nok litt av et syn.

Jeg hadde ikke forventa at en bedre rytter skal bruke tid på å ligge bak meg. Jeg vurderte å henge meg på. Mye god trening i det også. Fornøyd økte jeg frekvensen.

Reaksjon ved hilsing på supersyklist: Stillhet

Den erfarne og stilsikre syklisten jaga på framover. Stillheten hang over ham. Han vispet på, og jeg likte stilen hans.

Da han var rett foran meg, så sa jeg høyt:

«Bra trøkk, kompis. Du ser sterk ut!».

Hans svar?

«……………….»

Ingenting. Stillhet

Jeg ble egentlig litt irritert.

Ikke fordi han sykla forbi meg. Det synes jeg bare var fint, som nevnt.

Men fordi han ikke engang gadd å vise noe som helst takknemlighet eller respekt for en syklist som han delte veien med.

(Nå er det ikke sånn at jeg forventa en times peptalk og gjennomgang av livshistorien hans. Et lite nikk hadde gjort seg. Eventuelt en annen form for kommunikasjon.)

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Smile og vinke! Men kanskje ikke fotografere? Vel, i hvert fall ikke i konkurranser. Foto: Stein Tore Foss

Da jeg seinere møtte én, to, tre, fire, fem, seks forskjellige andre ryttere på dyre sykler og tett-tettsittende lycra som ikke hilste, så begynte jeg spørre meg selv:

«Er det virkelig sånn at man slutter å hilse på andre syklister når man har blitt erfaren?»

Håper ikke det er sånn at vi ikke skal hilse lenger

Jeg håper ikke det. Jeg håper det bare var «den dagen» da alle hadde sola i øynene, motvind og dermed også nok med seg selv.

Jeg håper det var meg, at jeg så dårlig og at jeg kanskje bør vurdere en sånn laseroperasjon for det håpløse synet (progressive briller er vel helt normalt når man har bikka 40?).

Jeg håper at de jeg møtte ikke er et representativt antall i en superrask undersøkelse.

Min mening at vi som deler veien bør respektere hverandre, hilse, gi hverandre noen gode tilbakemeldinger selv om vi er elitesyklister eller sylferske. Det vil gjøre både sykkelturen og sykkelmiljøet bedre.

Så, i aller beste hensikt:

Hils på meg. Jeg hilser tilbake. Alltid!

Artikkelen er publisert i samarbeid med bloggen Midtlivskriseilycra.


Om forfatteren

Ole Kristian Bakkene bedriver treningsinspirasjon for folk i 40-årskrisa. På lavt nivå. Han opptrer stadig vekk på bloggen midtlivskriseilycra.com.



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Instagram

  • Arkiv


Share This