Trening

Publisert den 17. januar 2017 | av Fred Arthur Asdal

0

Hekta på LSD

Vi strør på med cera-pulver, kjøper dyre våtdrakter og pantsetter huset for en ny karbonsykkel. Det kan det være mange grunner til.

Stadig flere stiller til start. Vi som liker LSD (lange, seige distanser) har de siste åra fått flere sammensvorne. Tusenvis har fullført Trondheim-Oslo. I hovedstaden løper mer enn 20.000 mennesker Oslo Maraton. Stadig flere nøyer seg ikke med å løpe langt, men ultralangt. Triatlon-konkurranser som Ironman Haugesund og Oslo Triatlon har blitt landets største. Og til Norseman er det lange ventelister.

Motivasjonen kommer i mange former. Det gjør også ambisjonen. For mange er det konkurransene som er gulrota, det som får oss til å trene året rundt. Vi liker kicket, rushet, bruset fra endorfinene og den myke, salige tilfredsheten på kvelden. Men bare et fåtall av dem som stiller til start, har ambisjoner om å vinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

 

Mange har lyst til å gjøre det bra, svømme, sykle og løpe fortere enn forrige gang. De slåss mot seg selv. Andre har planer om å gruse naboen, kollegaen eller svogeren. Det ligger mye prestisje i hytteturer og juleselskaper.

Det er bare et fåtall som skuler mot den øverste delen av resultatlista. Når 700 stiller til start i TriQuart, er det ikke flere enn ti av dem som tror at de kan vinne. De fleste har helt andre ambisjoner. Slik er det også i de fleste andre konkurranser. Mange er oppriktig glade over å fullføre.

Vi kan falle i kne og ty til tårene når vi kommer i mål et hestehode foran kompisen eller når vi omsider klarte å bryte totimersgrensa. At vi ble nummer tre-hundre-og-et-eller-annet, betyr ingenting. Det er mestringa, det relative målet, som er belønninga.

Stadig flere er opptatt av det relative målet. Heldigvis. Vi har for lengst slått oss til ro med at vi ikke vil vinne noe som helst. Vi vil aldri stå på toppen av pallen. Likevel er vi villige til å prioritere i hverdagen og legge ned det vi mener trengs for å nå dette målet.

Men selv om vi ofte setter oss målbare mål, enten det er en personlig rekord eller et mindre magemål, er det altså mange som finner gleden i å delta. Blir vi belønnet med en kvalifisering, eller et merke, ja vel, da blir vi glade for det. Men strengt tatt er det kampen mot oss selv vi aller helst drives av. Og godt er det. For i det lange løp er det dette som lønner seg.

Artikkelen er publisert i samarbeid med Fædrelandsvennen.


Om forfatteren

MAMIL, firebarnsfar, forfatter, foredragsholder og arrangør. Jobber hardt og kontinuerlig for å holde sin indre sofagris i sjakk. Liker seg best på de lange distansene.



Stengt for kommentarer.

Til toppen ↑
  • Instagram

  • Arkiv


Share This