facebook_pixel

Fra overvektig og utrent til Norseman

 

norseman_eldst001

Fra overvektig og utrent til Norseman

For noen år siden var Frank Johansen overvektig og utrent. I sommer var 62-åringen eldste deltaker i Norseman.

Frank Johansen har flere idrettsmeritter – for lenge siden. For i voksen alder har hverdagen stort sett bestått av hus, familie og jobb. Og et slaraffenliv på båtdekket.

– Jeg drev med langrenn, hopp og orientering i ungdommen. Men fram til jeg var 46, ble det bare sporadisk med trening. Altfor sjeldent, for å være ærlig. Jeg hadde båtdilla, og ble overvektig. Til slutt veide jeg 105 kilo, sier Frank Johansen.

Da han skiftet jobb, begynte han imidlertid å trene igjen. Og i fjor høst fikk han plass i Norseman. Johansen tok utfordringen på strak arm, og det var ikke småtteri med forberedelser den spreke 62-åringen gikk i gang med.

Før konkurransen svømte han 94 kilometer, syklet 3.950 kilometer og løp 350 kilometer.

– Forberedelsene mine til Norseman innebar at jeg trente 10 timer i uka i januar til mars, og i april-juli hadde jeg et snitt på 13 timer i uka. Etter påske tok jeg meg fri fra jobben én dag midt i uka for å kunne sykle langtur på 17 mil.

Johansen svømte 1-2 ganger i uka, løp 2-3 ganger og syklet 2-3 ganger. Han tok seg én hviledag i uka.

Ferien ble ni dager på hytta ved Spåtind, hvor han syklet mye på lokale grusveier med mye bakker. Han var også på en tredagers tur til Eidfjord i juli og syklet Mårbudalen, Ulvdal og Imingfjell.

– Det har blitt mye trening, men dette har gitt meg mange opplevelser og glede, og ikke minst kjent med mange mennesker. Jeg må også skryte av Norseman, og hvor heldig jeg har vært ved å få være med på dette. Det er ikke umulig at jeg vil søke igjen, sier Johansen.

Selve konkurransen var tøff i år. Som de fleste andre år. Det er ikke uten grunn at Norseman gjerne blir lenge kalt verdens hardeste triatlon. Johansen har skrevet en racerapport. Og vi elsker racerapporter!

 

Her kan du lese Frank Johansen sin rapport:

Racerapport Isklar Norseman Xtreme Triathlon

Vi ankom om Sæby Camping torsdag ettermiddag, hvor vi hadde leid hytte. Med var min svigersønn Jim, som skulle være support for meg. På formiddagen fredag var vi nede i Eidfjord og hentet startnummer, og vi var på legekontoret og fikk tatt prøvene til forskningsprosjektet som jeg meldte meg på. I Eidfjord var det var det en spesiell stemning dagen før start.

På ettermiddagen var vi på prerace meeting in Eidfjord, og vi fikk oss et godt måltid på Vik Cafe.

Vi la oss ved 20-tida, men det var ikke lett å sovne. Tankene om hva som ville skje i løpet av morgendagen, var mange. Det ble vel 1,5 timer med søvn denne natta.

Klokka ble satt til å ringe klokka to, og da var det å få på seg våtdrakta og komme seg ned til Eidfjord. Vi var tidlig ute, og vi var blant de første som ankom kaia, men Norseman-crewet var i hvert fall på plass. Vi leverte inn sykkelen, og jeg stilte meg i kø for å få slippe inn på ferga.

Klokka 03.10 satt jeg inne på ferga og fikk slappet av. Ferga var full da den gikk klokka 04. Det lå en spenning i luften der vi satt, med deltakere som snakket mange språk. Engelsktalende deltakere fortalte at temperaturen utenfor ferga tilsvarte vintertemperatur i hjemlandet.

Svømminga

Vi ble bedt om å gå på dekket cirka 15 minutter før start. Ute var det fortsatt mørkt, og jeg så lysene fra båtene som skulle passe på oss. En drone med mange lys var i lufta og filmet det hele.

Jeg tenkte på hvor heldig jeg var som kunne få være med å oppleve dette. Og så var det å ta hoppet ut i det svarte vannet, med den ene armen over hodet for å ikke miste briller og badehette. Jeg følte meg trygg, og så var det å svømme ut til startområdet og vente på starten.

Snart gikk starten og jeg var i gang. På svømminga hadde jeg satt opp et tidsskjema på 1 time og 20 minutter. Det gikk bra til å begynne med, men så tok brillene mine inn vann (selv om hadde testet dem før).

Det ble plagsomt med vann innenfor brillene, og jeg måtte stadig snu meg rundt på ryggen for å få ut vannet. Det ble en del bølger og strøm, og jeg la meg nok for langt ut fra land. Jeg så deltakere rundt meg, men de fleste la seg nok nærmere land. Jeg svømte crawl, men jeg måtte svømme litt bryst innimellom for å orientere meg. Jeg så lysa til bøya nærme seg, men det virket utrolig langt bort dit, og jeg torde ikke å se på klokka før jeg rundet bøya. Jeg ble da overrasket da jeg allerede der hadde brukt 1 time og 20 minutter.

Fra bøya og inn til kaia var det sidebølger. Det gikk tungt innover, og tida ble 1 time og 40 minutter.

norseman_eldst002

Frank Johansen har tidligere syklet Trondheim – Oslo. Men det var på 70-tallet. På Norseman var det dessuten vått og råttt.

Syklinga

Jeg kom ut av T1 etter åtte minutter, og satte i gang med et tidsbudsjett på sykkelen på 6 timer og 55 minutter.

Jeg tok det rolig fram til begynnelsen av Mårbudalen for å spare på kreftene til bakken.

Supporten min skulle etter planen stå ved Vøringsfossen, men allerede fra gamleveien så jeg de mange bilene stå fast i lange køer nedover veien. Og ved Vøringsfossen ble det heller ikke noe support på meg. Men jeg manglet ikke noe, verken mat eller drikke, så jeg bare fortsatte oppover med Dyranut som neste mål.

Det var lange og bratte bakker, så det var bare å sitte og jobbe seg oppover. Jeg hadde vært her en måned før og syklet i bakkene, men jeg klarte ikke den farta nå.

Det var godt å få se husene på Dyranut, og da jeg ankom, var supporten der, og flere familiemedlemmer, deriblant min kone. Det var ikke lett å prate da. Når man treffer sine egne, da blir det litt følelser.

På Dyranut fikk jeg imidlertid beskjed om at det regnet på Hardangervidda, og supporten stod da også klar med skift. Jeg var gjennomvåt av svette etter Mårbudalen, så det var godt å få tørt tøy på overkroppen og regnjakke utenpå.

Rett etter Dyranut startet striregnet – og bare 5 grader! I de lange utforbakkene så var det mye vann i veien, så jeg måtte være forsiktig i svingene. Vannet sprutet rundt meg, og jeg ble gjennomvåt på beina, men jeg klarte å holde meg tørr og varm på overkroppen. Det var 50 kilometer til Geilo, og etter hvert ble jeg så kald på fingrene at jeg knapt klarte å bruke dem. Som en nødløsning puttet jeg fingrene i munnen!.

Etter Geilo var det opp til Kikut. Der stod supporten min og tvang meg til å stoppe. De ville at jeg måtte spise og drikke mer. Deretter fikk jeg opp farta og tok igjen mange andre deltakere. Men det straffet seg raskt – for da jeg begynte på Imingfjell, kjente jeg at det lugget på baksida av det ene låret. Da var det ikke annet å gjøre å klatre rolig opp til toppen

Siste etappe på syklinga er 30 kilometer lang og bare nedover. Her er det bratt og svinger i begynnelsen. Jeg måtte sitte konsentrert på sykkelen og passe meg for humper og sprekker. Det var mange harde slag på sykkelen på den humpete veien.

Jeg kom inn T2 i Austbygde på tida 7 timer og 37 minutter, noe som var 42 minutter bak skjemaet mitt. Men jeg ble gledelig overrasket da jeg så at det hadde dukket opp enda flere fra familien min.

Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen.

 

Løpinga

Ut fra T2 forstod jeg at jeg måtte løpe fort for å få sort trøye. Jeg hadde jeg satt opp et skjema på seks minutter per kilometer, og jeg klarte å holde denne farta de første fem kilometerne, men så ville ikke beina holde denne farta lenger.

Supporten min og familien stod på ulike holdeplasser langsmed veien og heiet meg fram, men jeg skjønte etter hvert at tida var ute for å få den svarte trøya. Da tok jeg meg tid til å nyte konkurransen, og jeg stoppet litt der heiagjengen min ventet.

Fra bunnen av Zombie Hill ble supporten med meg opp. Sliten som jeg var, var det bare å gå opp denne stigninga. Jeg kom som forventet for seint opp til sjekkpunktet på 32,5 kilometer, så da var det å fortsette bort til Gaustablikk Hotel.

Vel fremme ved Gaustablikk var det en avslutning på 10 runder vi skulle løpe. Her var det mange som løp og god stemning. (En spesiell takk til Bent som heiet oss fram!)

Jeg kom endelig i mål til, med en løpetid på 6 timer 17 minutter og en totaltid på 15 timer og 54 minutter. Og deretter var det rett til helsesjekk og blodprøver til forskningsprosjektet.

Til slutt

Jeg vil takke alle de som har gjort det mulig å arrangere Norseman; alle de som planlegger, de som drar ut i båter på natta for å passe på oss, alle de med motorsykler (sheriffene) langsmed veien og helsepersonell. Det er mange flere av dere, og tusen takk til dere alle.

Norseman er opplevelse for livet, og drømmene går ofte tilbake til denne dagen. Jeg har vært heldig som har fått lov til å oppleve dette. All treninga og forberedelser i forkant har tatt mye tid, men alt har vært rettet mot et mål: 6. august 2016.

Og ja, jeg håper at jeg får mulighet til å få et startnummer igjen i nær framtid.


Om forfatteren

Fast tilknyttet 3atlet.no, en svært habil fotograf og involvert i en rekke triatlon-konkurranser. Han er forsker av yrke og er opptatt av utøvernes sikkerhet.



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Instagram

  • Arkiv


Share This