facebook_pixel

Tema

Publisert den 6. oktober 2016 | av Fred Arthur Asdal

0

Ironman Hawaii anno 1986

Kjærsti Tullemor Floden deltok på Hawaii for 30 år siden. Uten speedometer og klikkpedaler.

Tekst: Fred Arthur Asdal Foto: Privat

Siden den spede begynnelsen i 1978 har Ironman Hawaii hatt en legendarisk plass i triatlon. Kjærsti Tullemor Floden (66) fra Trysil deltok allerede i 1986.

– Jeg hadde hatt en god sesong med blant annet seier på Supertriathlon i Hof i Vestfold, en vellykket Oslo Triathlon og debut på 24-timers løp (147 kilometer), for å nevne noe. Så formen, motivasjonen og overskuddet var på topp, sier Floden.

Floden var 36 år da hun reiste til Hawaii. Hun var spent, ikke minst med tanke på overgangen fra kjølige Trysil til varmen på Hawaii.

– Men treninga og akklimatiseringa gikk over all forventning.

Og hun kjente absolutt på den gode, kriblende følelsen.

– Det er en god følelse når kroppen mobiliserer for nok en ny utfordring, og Ironman på Kona var absolutt slik. Riktignok hadde jeg hørt at svømminga var tøff, men som vanlig greide jeg å distansere meg fra omgivelsene og leve i min egen lille boble. Jeg var tent, dedikert og positivt innstilt, sier Floden i dag.

Ironman Hawaii var også den første internasjonale konkurransen hennes.

– Ja, bortsett fra et par maraton i Sverige.

Floden hadde slett ingen ambisjoner om å vinne på Hawaii. Til det var hun dessuten en altfor svak svømmer.

– Som brystsvømmer posisjonerte jeg meg langt bak supersvømmerne, det vil si i den bakre delen av feltet. En god kompensasjon er at man flyter lettere i saltvann. Jeg husker at sjekket nok en gang svømmebriller og stropper på badedrakta. Satt svømmehetta tilstrekkelig?

Og så, klokka syv på morgenen, gikk startskuddet ved Kailua Pier.

– Det var litt småslåssing og kamp om plasser. Armer, bein, hender og føtter. En albue rett i fjeset. Men etter hvert fant jeg en god rytme både med frekvens og pust, forteller hun.

– Jeg har aldri vært særlig rask, men til gjengjeld er jeg utholdende. Og etter vendepunktet økte jeg hastigheten, og jeg kunne faktisk passere crawlere inn mot brygga igjen. Jeg satset på 1 time og 40 minutter, men jeg kom inn som nummer 837 og ble klokket inn på 1.30. Det var ny pers, selv om jeg tydeligvis hadde de fleste deltakerne foran meg, sier hun.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

ultraman

Kjærsti Tullemor Floden fra Trysil har deltatt flere ganger på Hawaii, blant annet i Ultraman.

Etter en rask dusj ventet ubønnhørlig 180 kilometer pedaltråkking. Sykkelen, som var av merket Mercier, var heller strippet for tilleggsutstyr. For deltaker nummer 443 var speedometer et fremmedord.

– Og hvorfor kaste bort penger på klikkpedaler, når jeg kunne vikle føttene fast i metallholdere med reim? Men jeg stilte med ”ordentlig” hjelm, og ikke det flettverket av skinn og lær jeg tidligere hadde brukt, forteller Floden.

– For oss brystsvømmere tar det tid før blodsirkulasjonen stabiliserer seg. Og tentakler som undersåtter gir ikke det gode tråkket, sier hun.

Hawaii er beryktet for motvind, motbakker, varme og klima. Det var ikke noe bedre 18. oktober 1986. Skulle skeptikerne få rett likevel? Men Floden blåste i kritikerne og koste seg underveis.

– Vi trillet gjennom overveldende frodig landskap. Det var en åpenbaring av skjønnhet, dufter og eksotisk atmosfære.

Deltakerne lesket knusktørre struper på cola, vann og Gatorate. Og etter hvert gikk bananer og rosiner ned på høykant.

– Gradvis fikk jeg tilbake styrken og den gode følelsen. Mentalt hadde jeg overtaket, forteller Floden.

Som løper var hun ofte mer komfortabel med å stå i ramma.

– Jeg profiterte på motbakkene, og jeg kunne innhente konkurrent etter konkurrent. Og du kan trygt si at naturkreftene ga oss ikke fullt så gode syklister en skikkelig bonus! For på vendepunktet snudde vinden.

I løpet av konkurransen hadde hun ingen anelse om medgått tid. Hun syklet på ”følelsen”.

– Klokke var bare et irritasjonsmoment, som ble liggende sammen med sokkene i T1. I ettertid har jeg spøkt med at den «bolla» av en hjelm jeg brukte, ikke var utstyrt med solur.

I dag er Ironman Hawaii godt kjent verden over, med deltakere fra hele verden. I 1986 var de aller fleste deltakerne amerikanere.

Underveis hørte Trysil-dama roping fra en åpen jeep som kom opp på siden av henne.

– Går det bra? Vi hørte at ei norsk jente skulle delta her. For en sensasjon!

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

hawaii1986_002

Få norske utøvere har deltatt på Ironman Hawaii. Kjærsti Tullemor Floden fikk diplom allerede i 1986.

I triatlonmiljøet hjemme i Norge ble Kjærsti Tullemor Floden gjerne kalt ”hun som løper”. Hun profiterte så til de grader på løpinga at hun ofte erstattet dagens andre økt med nok en løpetur.

Jeg tok nok rådene om å spare krefter altfor bokstavelig. Syv timer på sykkeldistansen her var langt under pari, medgir hun.

Men ut på løpinga var Floden på ”hjemmebane”.

– Jeg hadde et lett løpsantrekk. Og jeg løp uten sokker, akkurat som på syklinga. Gode sko var det eneste jeg virkelig prioriterte på utstyrsfronten, sier Floden

– Etter en forsiktig start, økte jeg farta. Jeg la meg på venstre side av rekka med løpere for å forsere. Det var synd jeg hadde vært så defensiv under syklinga, men nå fikk jeg revansj. Jeg var ikke uanfektet, men jeg var heller ikke nevneverdig sliten da jeg løp i mål, sier hun.

Sluttida ble 12 timer og 41 minutter. Da hadde hun løpt seg opp mer enn 450 plasser, fra å være nummer 764 i feltet etter syklinga til å bli nummer 309 i mål.

– Det var en fantastisk, minnerik opplevelse. Så det første jeg spurte om etter målgang, var om det ble arrangert dobbel Ironman. Og det ble det. Og Ultraman også.

Mer om Kjærsti Tullemor Flodens Ultraman på Hawaii kan du lese her.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

 


Om forfatteren

MAMIL, firebarnsfar, forfatter, foredragsholder og arrangør. Jobber hardt og kontinuerlig for å holde sin indre sofagris i sjakk. Liker seg best på de lange distansene.



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Siste innlegg

  • Instagram

  • Arkiv


Share This