facebook_pixel

Trening

Publisert den 23. mars 2016 | av Redaksjonen

0

Påsketur fra Helvete

Fjelltur med Kvikk Lunsj og appelsin? Glem det. Velkommen, kjære komatroll.

Tekst: Lars Christian Vold og Kristian Horne Foto: Kai-Otto Melau

Onsdag sitter Lars og jeg i bilen på vei til Eidfjord. Vi er ikke så fryktelig ofte sammen på tur, men når vi er det, er det stort sett med utgangspunkt i dette vakre lille stedet på vestlandet. Vi skal imidlertid ikke på spa-ferie. Ikke denne gangen heller … Vi skal gå skirenn av den lange typen, men det er en liten hake ved planen: Lars er syk. Han er på dette tidspunktet innstilt på å ikke gå, og jeg klandrer ham ikke. Han har hatt influensa i en ukes tid og han er så vidt begynt å føle seg bedre. Vi ankommer Eidfjord, og etter en bedre middag på Quality Hotel Vøringfoss setter jeg inn støtet med å gi Lars dårlig samvittighet. Nå er det ikke lenger rom for subtil tilnærming, jeg jobber på spreng med å få ham med meg på tur.

Dagen etter sitter vi merkelig nok sammen på bussen fra Eidfjord til Haukeli. Vi har begge startnummer, og jeg sitter med et lurt smil om munnen. Jeg har mast nok på Lars til at han bukket under for presset. Jeg skal gå sammen med en god kompis over vidda, noe jeg er uendelig glad for.

Ulempen med å aldri ha konkurrert i pulkløpingens edle gren, er åpenbar: man kjenner ikke marsjfarten, langt mindre åpningsfarten. I flere år har jeg vært irriterende belærende overfor venner som har spurt om åpningsfart i triatlon og andre konkurranser. Med den største høytidelighet har jeg fortalt hvor dumt det er å knallåpne. Jeg har gitt klar beskjed om at følelsen av å fly fort etterfølges av følelsen av å bli skutt ned. Sånn er det sannsynligvis også når du drar 40 kilo pulk. Ut fra start banket Lars og jeg tempoet opp for å få en gunstig posisjon i bakken opp fra Haukeliseter. Singleklassen hadde banet vei i den løse snøen, så nå handlet det om å ikke måtte gå i kø. Jeg trodde ikke adrenalinet skulle bli så toneangivende for meg i starten, men et startnummer fungerer alltid likt på meg. Selv om det er festet på en pulk. Heldigvis er Lars fort på plass og spør om vi har dårlig tid. Og han har rett, det er langt igjen av dagen. Og natten.

Fra første steg ser jeg stjerner. Sola skinner og det er nydelig vær, men jeg blir svimmel bare av tanken på å skulle dra en pulk opp den stupbratte bakken fra Haukeliseter. Nå er vi i gang og hjernen kobler ut. Jeg stoler på at Kristian kan redegjøre for det meste i etterkant, for det er begrenset hva jeg får med meg i denne tilstanden. Drømmen om å bli en like god lagleder som Shackleton har gått i oppløsning. Kristian har på rettferdig vis tatt over styringen og jeg må bite tennene sammen for å henge med.

Kart_0-731x1024

På toppen av bakken kobler vi av pulkene og bytter ski med en hurtighet og presisjon som ville gitt Formel1-guttas pitstop-team hakeslepp og våte drømmer. Taktikken er klar: brede ski med helfell i bakkene, smale ski med kortfell i det lette terrenget. De raske skiene bærer oss raskt inn til Store Nup og utforkjøringen ned til Mannevann. Jeg har kjørt denne bakken tidligere, men ikke i løssnø og velger midtveis i bakken å stupe inn i pudderet etter å ha krysset skiene. Lars holder seg på beina og venter i bunnen av bakken. Fra bunnen av utforkjøringen begynner imidlertid den virkelige jobben inn til Hellevassbu. I slake bakker skal vi spise kilometer inn til den lille hytta, og jeg merker at Lars ikke har den beste dagen. Det er forsåvidt ikke så rart da han har hatt influensa som så vidt slapp dagen før løpet, og har hatt vondt i hodet og kroppen fra start. Han klager allikevel ikke, og drar på i et jevnt tempo som gjør at jeg ikke kan unngå å tenke på hvor lett det er for enkelte å bli hjemme fra jobben med tett nese. Noen velger imidlertid å trekke 40 kilo pulk i kaldt vær i et døgn uten å klage. Lars er av den sistnevnte typen og respekten min for ham øker for hvert stavtak han tar.

EXA_4-1024x682

Hellevassbu er en trivelig plass, og uten vind blir det om mulig enda triveligere! Selv om vi har trent minimalt sammen i forkant av løpet har Lars og jeg et skremmende effektivt samarbeid. Minimalt med prat trengs før vi begge sitter inne i teltet og får i oss mat. Og plutselig går det opp for meg at jeg er på ferie. Kanskje ikke så avslappende, men det heter nå en gang ferie når man tar ut fridager fra jobb. Så dette er ferie. Jeg skjønner derfor at jeg må kose meg mest mulig når jeg kan. Med ett blir porsjonene med drytech omformet til hotellbuffet i hodet mitt, og teltet blir en suite av beste sort.

Mens jeg ligger og drømmer om room-service og spiser den frysetørkede maten med en tanke om at det er hummer, blir jeg brått dratt tilbake til virkeligheten av at Lars dulter borti meg.

– Kristian, er det greit om jeg tisser i forteltet? spør han mens han allerede er i gang med å lete fram snabben.

– Klart det, sier jeg med den største selvfølgelighet.

I det korte samlivet vi deler i løpet av dette døgnet er det lite rom for annet enn pragmatisme.

Rett før vi drar heller vi oppi vann i camelbackene vi har på magen og tilsetter sportsdrikk. Tvilen kommer alltid snikende når man ikke har mulighet for å måle, og jeg heller litt godt med konsentrat i drikkeblæren og rister godt. I løpet av en tur som denne tar man mange mer eller mindre lure valg underveis. Nå tar jeg et mindre lurt valg og smaker ikke på blandingen før vi river leiren etter to timer hvile. Vi har blitt enige om å spare kreftene til Lars ved å kaste litt av utstyret hans oppi min pulk. Med noen kilo ekstra turer vi ut fra Hellevassbu med fornyet mot.

EXA_5-1024x683

Jeg føler vi så vidt har lagt oss i soveposen før vi er klare til å gå igjen. Kristian har rukket å fortelle en del vitser og jeg har rukket å tisse, men det er stort sett alt. Han sier han har tatt litt” av utstyret mitt. Jeg føler meg som en fem-åring som har blitt lurt av faren sin til å tro han er sterk. Kristian sier ett eller annet før vi begynner å gå, men det eneste jeg hører inne i hodet mitt er: Kom nå, gutten min. Pulken din er nesten like tung som pappa sin. Heng deg på, så blir du stor og sterk som pappa

Jeg kjenner på pulken min. Den veier ikke en dritt. Kristian brøyter seg vei opp bakkene fra Hellevassbu, og jeg sliter med å holde følge selv med nesten halvparten av vekten i pulken. Jeg er en fem-åring på tur med en overivrig pappa. Jeg har allikevel aldri vært mer takknemlig for å være på et lag.

Turen fra Hellevassbu går fra å være relativt trivelig i starten til å bli et lite mareritt for meg etter hvert. Med noen ekstra kilo i pulken går det greit til vi kommer til Kvennsjøen, men der tar komatrollet kontroll over kroppen min. Den sterke sportsdrikken gjør meg tørstere hele veien, og når vi når det uendelig lange vannet er drikkeblæren tom og jeg likeså. Lars har imidlertid våknet og tar lederskap. Uten å mukke legger han seg i front og spør jevnlig om jeg trenger drikke. Den endeløse turen over Kvennsjøen og Litlosvannet blir reddet av at Lars får nye krefter, og drar meg over. Og mens vi er på temaet, skal ikke vann være flate? Såvidt meg bekjent skal vann være bortimot vannrette. Jeg hadde gledet meg til å stryke bortover sjøene i enkeltdans som ville gjort Thomas Alsgaard til skamme. Hardangervidda har imidlertid valgt å ikke følge vanlig kutyme for utforming av vann, så jeg vil rette kritikk mot Kvennsjøen og Litlosvannet som har valgt å utforme seg som en slak motbakke. Det virker i alle fall sånn.

Kristian begynner å bli sliten av å dra bortimot dobbelt så tung pulk som meg. Godt å se at han også er menneskelig. Etter hvert som vi nærmer oss Litlos begynner jeg å føle meg ovenpå. Med en makker som drar tungt og er så tørst at han er nær ved å tørke ut, er det min tur til å briljere. Det er på tide å ta fram laglederegenskapene jeg har lært av Shackleton. Jeg deler drikken min og viser vei. Endelig kan jeg heve hodet og se noe annet enn pulken til Kristian. Jeg ser endeløs snø og et lys langt der fremme.

EXA_6-1024x683

Vel inne i teltet merker vi at stemningen har blitt noe dempet. Jeg er opptatt med å drikke omtrent to liter vann etter sportsdrikkfadesen, og Lars tar hånd om gnagsårene på hælene som har tiltatt i størrelse. I vindsekken lover jeg på tro og ære å ikke ta flere lettvinte løsninger underveis da den sterke sportsdrikken nesten satte en stopper for tempoet vårt.

To timer går fort i godt lag heter det, og etter å ha tryllet i oss ytterligere to poser med nydelig drytech er vi plutselig ferdig pakket igjen. Formen er plutselig bedre, og vi får beskjed om at vi har 20 minutter forsprang til neste lag! Stemningen er til å ta og føle på. Den føles litt slapp og klam, men etter så mange timer er ikke det så verst. Vi tar den stemningen vi kan få. Vi holder et bra tempo ut fra Litlos. De som går individuellklassen startet 30 minutter før oss og vi begynner å skimte lyktene deres i mørket. Når det er igjen en times tid igjen til Viesla har vi tatt igjen teten, og det er trivelig med selskap. Praten inn til checkpoint satte kanskje ikke olympisk rekord i lettbeint smalltalk, men det er godt å se at andre også har hatt en tøff tur. Vi prøver å lage spor som en liten takk for alle milene gutta i front har brøytet vei for oss.

Viersla er sikkert et hyggelig sted, men jeg husker ærlig talt lite av hvordan det så ut her. Ankomsten var preget av et ektefølt og hastende ønske om å entre soveposen, og rutinene var heldigvis så godt vedlikeholdt, tross smale øyne, at vi kom oss fort inn i teltet og fikk fyr på primusen. Plutselig får jeg og Lars et flashback til hver vår forsvarsgren, og sist gang vi satt trøtte i et telt og fyrte primus. Jeg husker vi kalte tilstanden for lampekoma av en eller annen grunn. Lars forteller at de kalte det å være i lampeland når man var så sliten. Med ett går det opp for meg at vi slettes ikke er på Viesla, vi er i lampeland, og har noen timer igjen der før vi kan komme tilbake.

Jeg har nok en gang klart å vise meg som en udugelig lagleder. Mens Kristian fyrer primus og smelter snø, slukner jeg av utmattelse og våkner ikke før jeg i all hast må løpe ut av teltet og gå på do. Det som nå venter, egner seg ikke i et fortelt, selv om jeg vet at Kristian godtar det meste. (ref. raflesvamp på Norseman.) Etter tre og en halv time i lampeland og en halvtime utenfor forteltet, er vi klare til å gå igjen. Siste etappen før mål, men også den verste. Musklene verker, magen vrir seg og gnagsårene skriker etter hjelp. 

EXA_7-1024x683

Vi legger oss raskt i front og tråkker spor foran fire stykker fra singelklassen. Etter hvert slipper Øyvind Lillehagen. Hvis man skulle kåret banens beste spiller, tror jeg den tittelen ville gått til Øyvind i år. Nest etter Kristian naturligvis. Øyvind har tråkket spor i front nesten hele veien fra Haukeli til Viersla, og nå har han ikke mer krefter igjen. Det er ulempen når det er så mye løssnø på Vidda som nå. Jeg har heller ikke mye krefter igjen, men det som er igjen skal jeg sørge for å få brukt. I to timer bidrar vi i stor grad til å holde tempoet oppe i front. Så er kreftene brukt opp, og nå er det tomt. Helt tomt. Vi ser Thomas, som jeg delte seieren med i singelklassen i fjor, dra fra foran oss. Are og Trygve i singelklassen klarer å henge seg på ham. det de forsvinner ser det ut som Thomas er sterkest, men med så mye løssnø som nå er jeg overbevist om at det kommer til å ende i spurtoppgjør ned de siste bakkene.

Jeg føler meg imidlertid som et rekeskall og håper vi slipper noe spurtoppgjør for å bli første lag. Det er bare 10 km igjen til mål, men det er uendelig langt når det ikke er mer krefter igjen. Siste delen av turen går i påsketurtempo og jeg krysser fingrene for at laget bak ikke skal ta oss igjen. Gjør de det har jeg ingenting å svare med. Jeg ser bort på Kristian og lurer på om han bare er tålmodig eller om han er like sliten som meg. Etter å ha dratt en usedvanlig tung pulk over store deler av Hardangervidda i et tempo jeg knapt har klart å følge, håper jeg han også har det vondt. Han ser på meg og gliser: ”Ville du gått Expedition Amundsen hver helg resten av livet, eller trukket ut alle tåneglene dine hver helg resten av livet. Ja, la oss si de rakk å vokse ut på en uke”. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg vet dette er Kristians måte å si han har det vondt på.

Etter over et døgn er vi i mål, og vi er begge langt forbi punktet det man føler seg tom. Jeg vil rette en ektefølt takk til funksjonæren som møtte oss med cola i mål. Den hadde jeg ikke gitt fra meg selv om jeg hadde en pistol rettet mot meg. Nå en uke etter, sitter jeg igjen med et minne jeg tar med meg videre i livet, og tenker på hvor glad jeg er for at Lars trosset fornuften og ble med meg på tur.

Nå har vi enda en historie å fortelle når vi sitter på gamlehjemmet!

EXA_8-1024x682

Dette innlegget er skrevet av Kristian Horne og Lars Christian Vold. Det  ble først publisert på National Geographic channel sin blogg 5. mars 2016, og dernest på bloggen til Kristian Horne.   

Logo-Nat Geo Channel

Tags: , , , ,


Om forfatteren



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Siste innlegg

  • Instagram

  • Arkiv


Share This