facebook_pixel

Race

Publisert den 26. februar 2015 | av Redaksjonen

0

Ultraman Hawaii: På drømmenes øy

Det er ikke bare distansene på 515 km som gjør Ultraman Hawaii til et av verdens mest krevende og spektakulære triatlon. Det er det unike formatet, geografien og historien som gir UM sin enestående karakter.

Tekst: Kjærsti Tullemor Floden

Denne fascinerende konkurransen innebærer total klatring på ca. 10 000 fot og utrolig nok rommer The Big Island 11 av verdens 13 klimasoner. Utøverne må passere flere på en og samme dag. Og på den lange konkurransen er ensomheten også en faktor. Og for meg opplevdes Ultraman som en indre reise. En odysse.

I 1989 startet rundt 40 deltakere og kun på invitasjon. Jeg kunne dokumertere  at jeg var verdig en plass med: Ironman Hawaii, en av de første kvinner i verden som gjennomførte dobbel Ironman, og 182 km på 24-timers for å nevne noe. Hver enkelt måtte også stille med eget støtteapparat.

24. november 1989 nøyaktig  kl 06.30 kastet jeg meg sammen med resten av konkurransefeltet ut i det ramsalte Stillehavet fra Kailuha Pier, også startstedet for Ironman. Foran oss ventet 10 km havsvømming. En brystsvømmer fra Trysil kjente sin posisjon og begrensning blant hav- og kanalsvømmere. Havflaten lå blank og blikkstille og forespeilte optimale forhold. Stemningen føltes magisk; himmel og hav møttes i en nesten overjordisk soloppgang. Fullstendig uanstrengt kunne jeg passere ironmandistansen på 1.30 for så å legge mer krefter i frasparkene. Jeg husker jeg formelig fløt inn i evigheten i et overskudd av krefter.

Jeg hadde riktignok lest om sterke, motgående havstrømmer etter godt og vel 7 km ved Keauhou Bay, men jeg undervurderte dem, bedragerske som de var under en stille havflate. Lokalkjente  Heide Smith var mitt støtteapparat i kano. Oppmuntrende tilrop ble etter hvert bekymringsfulle tilbakemeldinger. «Behagelig transport» skiftet karakter til «sann prøvelse». Jeg begynte å miste tid. Faretruende mye tid. Vagt husket jeg sitatet: The longer you take, the longer you are going to take. Flott  «bonus» fra naturens side, som om det ikke var ille nok å svømme bryst. Jeg hadde jo svømt 9-10 km tidligere uten problemer. Jeg gav etter hvert alt. Økte frekvens og intensitet. Overholdt jeg ikke cut-off time, var hele konkurransen spolert.

I det fjerne skimtet jeg målseilet. 10 km swimming. Jeg hadde ikke mange deltakere bak da jeg nærmest sjanglet i land. Etter en rask dusj og et lett måltid kunne jeg skifte badedrakta med sykkelutstyr.

Selv for den mest nidkjære soltilbeder kan Hawaii-sola steke ubarmhjertig. Rikelige mengder solkrem og knallrød zink-stift på leppene. Man var da en kvinne i denne machosporten. 150 km pedaltråkking opp til Vulcano National Park. Beina føltes litt slappe etter hardøkta i vannet, men jeg gjenvant etter hvert kreftene. Erfaring og rutine gav god uttelling etter hvert som jeg innhentet konkurrent etter konkurrent.

Syklingen gikk mye bedre enn forventet mens vi passerte appelsin- og kaffeplantasjer, blomsterprakt, bananpalmer og utallige eksotiske vekster, størknet lava, et storslått scenarie fylt av kontraster og overraskelser. Patetisk språkføring, men unnskyld!  Alt føltes bare så overveldende. Nesten glemt og fortrengt var klatring på ca 6000 fot.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

 

Støtteapparatet mitt, for øvrig noen av arrangørene av Ultraman, stoppet for hver femte kilometer uansett. Cola og styrkedrikk. Bananer og brødskiver. Veldig enkelt kosthold, og til stor overraskelse bad jeg om kaffe innimellom.

Jeg nevnte kontraster. Sterk vind oppe i høyden. Kaldt og fuktig for øvrig.

Omsider passerte jeg mållinjen etter første dags strabaser. Et glohett bad gjorde underverker for stive bein. Så ventet en velsmakende middag i hyggelige, familiære omgivelser.

Dag to utgjorde  strabasiøse 270 km. Jeg hadde ikke gjort leksene mine godt nok og stilte altfor lettkledd, men støtteapparatet var mer forutseende. De sørget for windbreaker og tykk genser. Værgudene bød nemlig på kjølig regn og vind. Heldigvis slapp vi hagl. Etter en lettere nedstigning fra Volcano House fulgte ruten kystlinjen med ytterligere prøvelser. Tett trafikkerte hovedveier, smale, kronglete grusveier, regn, vind, stekende sol. Ørkenaktige lavaområder og frodige, grønne dalfører.

Det er nesten umulig å beskrive dette, må bare oppleves. For meg er Hawaii selveste paradiset på jord.

Etter hvert fikk jeg problemer med sykkelen. Det ble vanskelig å gire. Mens vi stod hjelpesløse i veikanten stoppet en bil. Jeg har aldri sluttet å tro på mirakler etter følgende: Ut kom Dave. Dave fra Dave’s Sport i Kailua Kona. Han kjente meg igjen fra Ironman 1986. «Kjaersti ?» Denne norske kvinnen som også hatt hadde sykkel-trøbbel  i forkant av Ironman var ingen luftspeiling.

Oppover og nedover bakker. Mest oppover. Vi skulle jo klatre totalt 4000 høydemeter dag to. Jeg husker de siste bratte ni kilometer opp til vindfulle Kohalo Mauntains på 2000 meter hvor jeg passerte flere konkurrenter. Som 24-timersløper trivdes jeg godt med å stå og tråkke. 23 km utfor, ved Kamehameha Hawi. Fortreffelig middag og ditto fasciliteter.

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

 

Kl. 06.00 neste morgen gikk startskuddet for dobbel maraton. 84 km løp på asfalt som ble brennende het utover dagen. Løping har alltid vært min beste disiplin under triatlon, selv om jeg merket foregående dagers påkjenninger. Startet relativt raskt og gjorde unna første maraton på 4,5 timer, en barriere som gav meg nytt psykisk overtak.

Hete vinder feide over lavalandskapet.

Omgivelsene endret seg etter hvert mens vi passerte kilometer etter kilometer .Riktignok har alltid hatt en høy terskel for varme, selv rundt 40 grader, men etter hvert kom reaksjonene. Føttene svulmet opp i heten, og skoene kjentes trange. Blemmene utviklet seg raskt til gnagende sår med akutt behov for plastring og bandasjering. Heller spenstig løping avløst av vraltende jogging.  Fikk lyst til å klippe hull i mine Nike 180. Palmelunder og blomster myket opp det golde lavalandskapet med tropefornemmelser. Svetten silte ubønnhørlig og ble erstattet av liter på liter med cola og styrkedrikk.

Denne gangen kunne jeg øke farten mot mål. Sprintet og danset piruetter mens jeg slapp jubelen løs. Tiden min viste totalt 34 timer og 18 min. Eneste nordmann og første kvinne fra Europa. Finish! Blomster. Gratulasjoner. Klemmer og tårer. En ny fysisk og psykisk barriere var overvunnet.

Og endelig en stor takk til støtteapparatet. Uten dem; ingen Ultraman. Senere gjennomførte jeg et Ultraman under helt andre forhold. Da brukte jeg rundt 30 timer totalt, men dett var den første ultraman-opplevelsen

Gary Shields fra Hawaii vant på fantastiske 23.14.56.

Aloha!

 

Tags: , , , , , , ,


Om forfatteren



Kommentarer er stengt.

Til toppen ↑
  • Siste innlegg

  • Instagram

  • Arkiv


Share This